Meny

 

Penger kan ikke fjerne lidelsen

Publisert dato:  28.07.2004

Hvordan kan vi forene velferd og rettferdig fordeling med et åpent marked basert på økt valgfrihet og individuelle løsninger? Det krever nye samarbeidsmodeller.

Norge er igjen kåret av FN til ett av verdens beste land å bo i. De fleste har det svært bra. Velferdsstaten har gitt oss et sikkerhetsnett og gode tilbud innenfor helse- og sosialsektoren som fungerer for de fleste av oss. Det er all grunn til å forsvare våre velferdsordninger som har utviklet seg gjennom de siste hundre år. Likevel er det kontinuerlig behov for å diskutere hvordan vi skal legge til rette for videre utvikling av velferdsstaten slik at den også i framtiden vil ta vare på landets innbyggere.

Noen problemstillinger vil måtte settes på dagsorden i tiden framover. Jeg vil konsentrere meg om fem områder som jeg mener må ha økt oppmerksomhet i framtiden.

Det første dreier seg om holdninger og verdier, dernest spenningen mellom rettferdighet og veldedighet, den enkeltes rettigheter kontra fellesskapets rammer og sist men ikke minst sammenhengen mellom demokratiets utvikling og velferdsstatens legitimering. Til slutt vil jeg nevne noen framtidsperspektiver hvor private, ideelle organisasjoner spiller en avgjørende rolle.
 
I ethvert samfunn er synet på mennesket det mest avgjørende for hvilke verdier samfunnet bygger på. Menneskesynet kommer alltid til uttrykk gjennom hvordan samfunnet tar seg av de svakest stilte. Det er aldri gjennom proklamasjoner og fine ord at dette kommer til syne. Det avgjørende er hvordan vi handler, og hvordan vi legger til rette for et inkluderende samfunn. I dag forsvares ideen om at sosiale problemer som er ute av syne gir oss et sunnere samfunn. Mektige krefter har alliert seg med sikte på å få den synlige nød vekk fra det offentlige rom. Maktens krefter – kapital, politikk og justis går sammen for å hindre at den synlige nød – konkretisert gjennom at tiggere, prostituerte og rusmiddelavhengige og personer med psykiske lidelser må vekk fra det offentlige rom.

I sommer har det vært heftige diskusjoner i mange av de største byene i Norge om man skal jage vekk narkomane fra byenes torg og sentrale samlingssteder. Dette har skjedd blant annet i Bergen, Oslo, Tønsberg og Drammen. Og det har vært urovekkende mange som tatt til orde for at mennesker med synlige rus- og/eller psykiatriproblem må fjernes. Det er skremmende at ikke flere har engasjert seg i spørsmålet om hva som skjer med samfunnets holdinger og verdier dersom man legitimerer slike handlinger. Her etterlyser jeg et sterkere engasjement fra fagmiljøer og menneskerettighetsforkjempere i disse debattene.
 
Preben Brandt, dansk lege og spesialist i psykiatri, kom i 1999 med en bok med det flertydige navnet Udelukkende adferd. Der beskrives en skremmende utvikling for velferdsstater som vår. Et viktig poeng i hans bok er at vi aldri kan løse disse problemene ved å bevilge mer penger til ulike kontrolltiltak, behandlingstiltak eller sosialiseringstiltak. Penger kan gjøre tilværelsen noe mer utholdelig for noen, men kan ikke fjerne lidelsen. Det kan heller ikke redusere antall utstøtte. Vi må slutte å tro at vi kan flytte, jage eller trakassere bort disse problemene. Det kan bli verre i årene som kommer, sier Brandt. «Hvor ille det blir, vil avhenge av oss – det ansvarlige samfunn. Vår måte å innrette oss på, med oss selv og med de andre er avgjørende for hvordan det vil gå. Det dreier seg om holdinger og det dreier seg om moral.»
 
Spenningen mellom rettferdighet og veldedighet har alltid vært et viktig tema og et stort dilemma i velferdsstaten.

Alle mennesker har de samme grunnleggende rettigheter og forpliktelser. Velferdsstatens særlige utfordring i framtiden blir å sikre at fattige og undertrykte får det de rettmessig har krav på. Vi må forsøke å etablere ordninger og systemer som sikrer at alle får del i samfunnets goder.
Regjeringen har gjentatte ganger sagt at de vil prioritere de fattigste og de som sliter mest med livet. Dette er bra og vi er mange som er glade for denne tydelige markeringen. Det som imidlertid er noe problematisk er den konkrete utformingen av politikken.

I regjeringens fattigdomsmelding står det: «Regjeringen mener derfor at fattigdomsutfordringene ikke bare løses gjennom universelle velferdsordninger og en bred utjevningspolitikk. Bekjempelse av fattigdom fordrer i tillegg målrettede tjenester tilpasset den enkeltes spesielle situasjon og behov.»
Denne tenkningen kan være fascinerende. Men den fører oss også inn i et felt hvor skillene mellom veldedighet og rettferdighet kan bli mer utydelige. Med en gang vi forsøker oss på individuelle tilpassede ordninger kan vi lett forføres til å tro at fattigdom er et individuelt problem og ikke et fordelingsproblem. Dette vil sannsynligvis øke tenkningen om at fattigdom handler om selvforskyldte handlinger og dermed vil det i mindre grad utfordre fordelingspolitikken i landet. I så fall står vi i fare for å gjøre folk i for stor grad ansvarlig for sin fattigdom og dermed forsterke følelsen av skyld og skam. Vi har de siste årene sett at universelle ordninger i stor grad kommer de rikeste og den godt etablerte middelklassen til gode. Eksempler på dette ser vi gjennom kontantstøtten, barnehageforliket etc.

Solidaritet handler om å stå sammen med andre i et gjensidig og likeverdig forhold. Uansett hvor forskjellige mennesker er, er ikke den enes velferd mer betydningsfull enn den andres. Vårt samfunns største utfordring nå er å skape universelle ordninger som kommer de svakest stilte til gode. Men da må vi hindre at det utvikler seg holdinger som ligner mer på veldedighet enn på rettferdighet.
 
De siste 10-15 årene har vi i økende grad sett en fokusering på individet og individets rettigheter på bekostning av fellesskapets rammer og muligheter. Koblingen mellom konsumorientert individrettigheter og en dyptgående filosofi om enkeltmennesket, gir en kraftig individsentrert ideologi. Når dette kombineres med økte forventninger og stadig økt valgfrihet kan dette forsterke den sterkestes rett, og de som er i stand til å kjempe for egne rettigheter vil gå seirende ut.
 
En godt fungerende velferdsstat er avhengig av at demokratiet er levende. De senere år har vi sett at mange av de tradisjonelle velferdsoppgaver organiseres i ulike direktorat, foretak eller andre system som i mindre grad enn før forvaltes og kontrolleres av folkevalgte organ. Ett sentralt element i alt reformarbeid innenfor offentlig sektor de siste årene har vært økt bruk av markedsmekanismer for å få i gang økt effektivisering og god utnyttelse av ressursene. Det er i og for seg gode intensjoner. Problemet er imidlertid at markedet i seg selv aldri automatisk fører til større rettferdighet. Markedet kan i beste fall være et middel for å regulere bruk av økonomiske ressurser. Men det må alltid kombineres med et sterkt fokus på kvalitet, likeverdighet i tilbudene og en regulering som sikrer en rettferdig fordeling. Dette er perspektiver som i altfor liten grad settes på dagsorden.

Professor Kalle Moene ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo uttalte i Dagbladet 20.januar 2004 at økt markedsliberalisme gir økt byråkratisering av offentlig og privat sektor. I tillegg har utviklingen gått i retning av at flere og flere beslutninger tas i styrerom hvor den politiske innflytelsen er begrenset. Dette kan på lang sikt resultere i at sentrale velferdsoppgaver ikke forankres i demokratiske organ men overlates til markedsstyrte krefter. Dersom denne utviklingen fortsetter kan det bety en svekkelse av velferdsstatens legitimitet i vårt samfunn. Det er en utvikling som først og fremst vil ramme de svakest stilte. De er avhengig av at det politiske flertall vil ha ordninger som sikrer deres rettigheter og som sørger for en fordelingspolitikk som er uavhengig av deres økonomiske evne.
 
Frivillige organisasjoner – ofte kalt «tredje sektor» – har alltid spilt en viktig rolle i utviklingen av velferdsstaten. Disse organisasjonene lever sitt liv midt mellom det offentlige og det kommersielle. Tredje sektor har tradisjonelt utviklet nye tiltak til brukere som velferdsstaten ikke har favnet og er fortsatt et viktig og nødvendig supplement til den offentlige tjenesteproduksjonen. Den rollen som tredje sektor har som entreprenør, leverandør og politisk aktør må ikke undervurderes.
 
I morgendagens samfunn vil oppmerksomheten mot frivillige organisasjoner sannsynligvis øke. Det er flere grunner til det. En av grunnene handler om at frivillige organisasjoner sannsynligvis blir en viktig arene for vedlikeholdet av et aktivt demokrati. I disse organisasjonene møtes ulike mennesker og grupper. Slike møteplasser skaper kunnskap, toleranse og tillit mellom mennesker, noe som er helt avgjørende for at demokratiet skal fungere.

Ansatte, frivillige, brukere og pårørende utveksler erfaringer og får økt forståelse for den andres situasjon. Organisasjonene skaper tilknytning til sosiale fellesskap, noe som er helt sentralt for den enkeltes identitet og selvforståelse. Videre er disse organisasjonene viktige premissleverandører for politiske spørsmål. Organisasjonene hevder sine synspunkter i det offentlige rom og bidrar til debatt og oppmerksomhet omkring ulike spørsmål. Det er også viktig å merke seg at dette er steder for engasjement og innsats. De fleste av oss ønsker å bidra til å gjøre samfunnet vårt bedre og gi hjelp til andre mennesker. Alle mennesker har i seg mulighet til både egoisme og solidaritet. Gjennom måten vi organiserer samfunnet vårt på, vil vi stimulere det ene eller det andre. Frivillige organisasjoner kan frigjøre og stimulere til solidaritet og engasjement for andre mennesker.
 
Et viktig spørsmål framover vil være hvordan vi kan kombinere og forene velferd og rettferdig fordeling med kravene fra et åpent marked basert på økt valgfrihet og individuelle løsninger. I dette framtidsbildet er det avgjørende at vi klarer å utvikle nye samarbeidsmodeller mellom offentlige myndigheter, private, ideelle organisasjoner og et næringsliv som i økende grad deltar i samfunnsutviklingen utover sine spesifikke næringsinteresser.
Menneskesynet kommer alltid til uttrykk gjennom hvordan samfunnet tar seg av de svakest stilte, skriver artikkelforfatteren.

Kronikk av generalsekretær i
Kirkens Bymisjon Oslo, Helen Bjørnøy

Dagsavisen, 28.07.0