Meny

 

Gunnar Stålsetts preken

Publisert dato:  26.01.2005

Biskop Gunnar Stålsetts preken ved Bymisjonens jubileum 23. januar 2005 i Oslo domkirke.


Jesaia 55, 10-11

Likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen
og ikke vender tilbake dit
før et har vannet jorden, og gjort den fruktbar
og latt det spire og gro på den,
gitt såkorn til den som skal så,
og brød til den som skal spise,
slik er det også med mitt ord,
Det som går ut av min munn.
Det vender ikke tomt tilbake til meg,
men utfører det jeg vil,
og fullfører det jeg sender det til.

Bymisjonsveien går fra torget til nattverdbordet og ut igjen. Bymisjonsveien er ikke en blindgate. Den er en ferdselsåre der ingenting menneskelig er ukjent. Den er nådens vei for alt som hører menneskelivet til.

Jubileer er tid for skjønnmaling. Men under alle fortellinger om fremgang kan vi kjenne hukommelsens motstand. De verdier bymisjonen står for har ikke alltid vært like populære i kirken, heller ikke i samfunnet. Kritikken fra kristelige kretser har vært teologisk. Fra samfunnet politisk. Kritikken fra myndighetene dreier seg ofte om alternative strategier, om forskjellige tilnærminger til den sosiale utfordring. Ikke nødvendigvis om en alternativ visjon.

Motstanden i kirken dreier seg om noe mer fundamentalt, om selve forståelsen av Bibelen. Egentlig representerer bymisjonen et veivalg i kirken. Det dreier seg om 150 års tolkningshistorie av evangeliet
Det dreier seg om synet på mennesket, på hvem som er utenfor og hvem som er innenfor. Og det dreier seg om den radikale, og derfor sanneste tolkning av evangeliet. Den som går til roten av det menneskelige og det guddommelige – og som trives der.

Det dreier seg om at nåde ikke er et tilleggsgode for de som har alt fra før. Nåde er heller ikke en formildning av straff med ett år eller to.. Nåde er en måte å møte livet på. Ved nådens nullpunkt, stiller vi alle likt. Gud lar det regne over rettferdige og urettferdige, et regn av nåde som gir solskinnsdag i våre liv.

Kirkehistorien er tolkningshistorie. Med Bymisjonens 150 år som undertekst eller mottekst, må vi ta stilling til om det er rett eller galt å si at frigjøringen begynner nedenfra, fra historiens underside.

Evangeliet gir ingen oppmuntring til salongfromhet eller til fariseisk ordkløveri. Evangeliet gir ikke grunnlag for et sosialt og åndelig apartheid, et skille mellom dem og oss, mellom fattige og rike, brukere og misbrukere, heterofile og homofile, innvandrere og utvandrere I Guds husholdning er vi alle brukere - av tilgivelse. Det kristne liv må alltid leve i nådens nullpunkt.

I teksten fra profeten hører vi ord om regn og snø fra himmelen. Regn og snø som gjør det så forferdelig å gå gatelangs. Betyr ikke det – kulden som til slutt gjør kroppen sløv for alle følelser. Kulden fra mennesker som ikke ser deg men haster forbi. Forlatthetens isnende kulde. Skammens dumpe smerte i brystet. Angstens lammende grep. Utestegningens usynlige vegger. Og livet fra time til time i et kaotisk døgn; Når helse eller undergang er bare et nålestikk borte. Når kroppens lyst er frakoblet kjærligheten. Når ensomheten erstatter fellesskapet. Når sinnet er sløvet og kroppen visner. Når HIV/aids tar sitt skremmende grep.

Jeg har sett blikkene da jeg gikk sammen med Mona nedover Karl Johan og tigget om penger til TV aksjonen i høst. Også i hennes eget miljø så de på henne med mistro: ”Får du gå med bøsse og samle inn penger?” Ja, sa hun med et smil: ”Jeg går med biskopen.” Det gjorde meg stolt. Men i krysset mellom Karl Johan og Skippergata kjente jeg gjenklang av noe av den livssorg som ikke en gang jubileets retorikk kan få oss til å kalle den ”den lyckliga gatan”!

Men, sier profeten, regnet og snøen står også for noe annet. Det vender ikke tilbake før det har vannet jorden og gjort den fruktbar, før det har latt det spire og gro!

Mona hjalp meg til å se at mennesket er det samme. I møte med hennes verden opplevde jeg igjen at menneskeverdet ikke kan frakjennes noen, ikke ved sosial stigmatisering ikke heller ikke ved samfunnets dom, og ikke ved troendes uforstand.

Guds blikk er like gjenkjennende varmt. Drømmen om det nykterne liv knuses gang etter gang. Slik de mange andre drømmer som ikke bærer seg selv. På en underlig måte bæres de av nådens utopi. Av Gud selv som ikke knuser et knekket strå og som ikke blåser ut en veke som bare ryker.

Et hundre og femti års jubileum. Lenger enn noen kan huske. Lenger enn kongedømmet. En historie over tre hundre års epoker. En fortelling om stemmer fra samfunnets underside. En fortelling om nåde i en ofte så nådeløst tid.

”Med hjertet midt i byen.” er Bymisjonens motto for jubileet. Det kunne også vært: Med byen dypt i hjertet. I denne gudstjenesten feirer vi medmenneskelighetens stemme i vår by, slik den etter hvert er kommet til mange byer i vårt land. Vi gleder oss over en grenseløs solidaritet. Derfor fant bymisjonen også vei til Guatemala, - ikke for å misjonere men for å bli inspirert. Byen dypt i hjertet, er fortellingene fra de frivilliges hverdag, fra møtesteder og SOS og Aksept, fra alders og sykehjem, om en flokk av profesjonelle medarbeidere som er stolte over hva dere får til.

Slik er nestekjærlighetens hjerteslag; det pumper liv i ethvert samfunn som er i ferd med å stivne av velstand eller bukke under av fattigdom. Det holder liv i en kirke som er kommet i åndenød fordi den hyller bokstaven som slår i hjel og glemmer ånden som gjør levende. Et hjerte holder livet oppe og legemet sammen.

Bymisjonen ble gjennom årene en annerledes vekkelsesbevegelse - med varm røst for de svake og skarpe ord til de sterke. Den profetiske røst om rett og rettferd. Modige ledere og medarbeidere har noen ganger måtte vise at barmhertigheten må våge å være urettferdig. Må ta parti, må tåle at ikke alle utsagn balanseres . Må våge skarpheten Det er denne ekte og dype fromhet som gjør bymisjonen til en Jesus bevegelse. I samfunnets randsoner ser vi med størst tydelighet hva evangeliet betyr. For det som mennesker setter i randsonen, det setter Jesus i sentrum

Ordet vender ikke tomt tilbake, men utfører det jeg sender det til, sa profeten. Det er nok av tomme ord i kirken og fagre løfter i samfunnet. Det er nok av ord som klinger som et ekko mellom veggene i et lukket rom. Nei profeten minner oss om at evangliet skal utføre det Gud sender det til. Ikke fordømmelse, ikke kulde, ikke utestegning. Men kjærlighet til Gud til medmennesker og til deg selv. Forpliktende nestekjærlighet i konkrete handlinger.

Derfor er det et godt sammentreff at jubileet markeres på såmannssøndagen, en dag i kirkeåret når fokus settes på arbeidet for å gjøre Bibelen tilgjengelig på så mange språk som mulig, til så mange mennesker som mulig. Bymisjonsdagen er å gi Bibelen et ansikt – Jesu ansikt. Bokstav uten tro er død. Tro uten gjerninger er død. Derfor kan vi ikke feire Bibeldagen bedre enn å feire diakonien. For diakoni er kirkens kroppsspråk, den tjenesten som Jesus selv har gitt forrang:

”Jeg var sulten… jeg var tørst…jeg var fremmed…jeg var uten klær… jeg var syk… jeg var i fengsel” Det handler om menneskelig sårbarhet og guddommelig sårpleie. Det handler om selve kjernen i den kristne tro. Jesus er bærer av vår sårbarhet og av Guds sårbarhet fordi han gjør seg til ett med oss. Derfor er evangeliet ikke et påheng, men det som informerer og inspirerer vår visjon av Guds rike. Derfor er gudstjenesten et helbredende sted. . Derfor feirer vi nattverden som styrkemåltid mot alle former for mismot. Det er Bymisjonens signatur, dens sjel, dens identitet

Det er et talende symbol Bymisjonen har valgt; En rått tilhugget brostein med plass for et lite lys. Det varmer selv steinen. Den forandrer karakter fra å stenge lyset ute, til å bli staken som lyset står i.

Slik også med korset. Et rått tilhugget tre. Et vendepunkt i historien. Fordi Gud i sin uendelige kjærlighet ikke lot skuffelsen ta overhånd men dristig valgte å satse videre på mennesket. Han elsket oss først. Og han elsker oss ennå.

I fjor feiret bispedømmene i nord sitt 200 årsjubileet. Kanskje kan vi knytte Bymisjonen i alle landsdeler sammen i et vers fra jubileums messen. Det er en tekst som vender blikket fra historien til fremtiden. Den minner oss om at alle regnskap mellom Gud og oss har en bunnlinje som heter nåde. Regnskapet går opp fordi alt er gratis, og gjelden er slettet:

”Fortiden er omme. Fremtiden vil komme. Nå i dette øyeblikk står vi i Guds nåde. Tid vil være omme. Evighet vil komme. Nå i dette øyeblikk står vi i Guds nåde. (Trond Hellemo)

Amen