Meny

 

1. mai-budskap: Retten til å delta

Publisert dato:  02.05.2009

-Første mai er en kampdag. Retten til arbeid er det fortsatt verdt å kjempe for. Men jeg mener kampen i dag står om en enda mer radikal rettighet: Retten til å delta.  Klassekamp i Norge 2009? Kanskje handler den mest av alt om forskjellen på innenfor og utenfor. Det er her solidariteten virkelig settes på prøve. 

Dette var budskapet da generalsekretær Sturla J. Stålsett ble invitert av Dagbladets Magasinet til å levere en 1. maitale.

Sammen med andre personer som Dagbladet kalte "bråkmakerne" deltok han i et oppslag lørdag 25. april. Her er hans 1. mai-tale:

Generalsekretæren på Dagbladets talerstol, oppsatt i Skippergata i Oslo i anledning  1.-maibudskapet. foto: Per Frogner


Rom for alle - bruk for alle

Kjære landsmenn og -kvinner!

-   Du får ikke være med!
Kjenn på de ordene. Jeg tror ikke noen andre ord slår like hardt og vondt i mellomgolvet.
De trenger ikke en gang å bli sagt. De er like iskaldt avvisende i det som ikke sies.

I Bymisjonen møter vi mange som daglig får den beskjeden midt i ansiktet. Jeg ser dem for meg: Flotte, slitne folk. På værestedene, i rustiltakene, på frivillighetssentralene eller eldresentrene. 

De forskjelligste mennesker. Men med én ting felles. De kjenner seg parkert, stengt ute. Budskapet de oppfatter er dette:
– Det er ikke rom for deg her. Ikke bruk for deg. Du er ikke rask nok. Ikke kostnadseffektiv nok. Ikke frisk nok. Ikke edru nok. Ikke norsk nok. Ikke hvit nok.

Første mai er en kampdag. Retten til arbeid er det fortsatt verdt å kjempe for. Men jeg mener kampen i dag står om en enda mer radikal rettighet: Retten til å delta.
Klassekamp i Norge 2009? Kanskje handler den mest av alt om forskjellen på innenfor og utenfor. Det er her solidariteten virkelig settes på prøve.

Alle kan delta
Alle kan ikke gjøre enhver jobb. Mange makter ikke presset og kjøret. Mange sliter med å leve opp til standarden i et konkurranse- og fasadesamfunn på høygear.
Men alle kan delta. Og alle vil delta. Hvis de da ikke har fått meldingen "du får ikke være med" så mange ganger at de har begynt å snu den til et sjølforsvar: - Jeg vil ikke være med i et samfunn som ikke vil ha meg.

Utenforskap avler mer utenforskap. Tanken er forståelig: Bedre å melde seg ut, enn å bli kasta ut.
Det er en utvikling jeg mener vi må være på vakt mot. For da begynner fellesskapet virkelig å knake i sammenføyningene.

Deltakelse, derimot, løfter den enkelte og løfter fellesskapet. Derfor mener jeg at vi må bygge et samfunn der det er rom for alle. Og bruk for alle.

Revolusjonært
Ingen er tjent med et samfunn som styres mer etter egen fortjeneste enn tjeneste for hverandre. Når eget begjær settes foran andres behov taper vi alle på sikt. Å tenke revolusjonært i dag er for meg å snu disse prioriteringene på hodet. Grådigheten må temmes. Rausheten må få rom.
 
Vi trenger et arbeidsliv med rom for alle. Vi må utvide arbeidsbegrepet, og supplere det med et begrep om meningsfylt aktivitet. Og begge deler må gi mulighet for verdig livsopphold - uavhengig av 'produktivitet'.

I Kirkens Bymisjon har gode erfaringer med å drive arbeidstiltak for folk som sliter med rusproblemer. For dem er det vanskelig å være en del av det normale arbeidslivet. Men mange kan og vil likevel delta og gjøre en skikkelig jobb. Under forutsetninger og betingelser de kan klare.

Deltakerne i Arbeidslaget i Bymisjonssenteret på Lillestrøm er stolte av arbeidet de gjør. Fellesskapet, tilbakemeldingene og pengene i lomma med ferdigbetalt skatt på slutten av dagen: Alt bidrar til å styrke egenverd og selvfølelse. Jeg tenker på Ove, som står der i kjeledressen i kafeen på Bymisjonssenteret og sier det på denne måten, med rusten, men stø stemme: -  Jeg er så fornøyd hver gang jeg får jobben med å rydde i sentrumsgatene. For da får jeg minst femti komplimenter fra ukjente folk på noen få timer. Nytter ikke være sur da, veit du!

Sån kan jobben i Arbeidslaget bidra til glimt av hverdagslykke for Ove og arbeidskameratene. Det er viktig nok. Men den bidrar også til å gjenoppbygge en ganske så nedslitt tillit til at fellesskapet fortsatt har rom for dem, vil dem vel, vil at også de skal være med. Det kan gi håp for oss alle.

Slike arbeidstiltak er i dag ikke en del av NAV. Det er til og med tilskuddsordninger og regelverk som legger hindringer i veien for tiltak som dette. Slik bør det ikke være. Tvert om: La oss gjøre hva vi kan for å legge til rette for et arbeidsliv for alle, og for et mangfold av aktiviteter som bekrefter, kvalifiserer og inviterer.

Rom for alle - bruk for alle
Rom for alle, bruk for alle: Det er ikke romantisk idyll, det er et krevende og revolusjonært program. For hva betyr det hvis vi virkelig mener alle? Hva skal til for at også straffedømte, utbrente, asylsøkere og kronisk syke kan kjenne at det er rom for dem og bruk for dem?

La det bli rom - mer rom og nye rom: Rom for romfolk, for kvinner på vei ut av menneskehandel og prostitusjon, for enslige eldre og taust sørgende nyskilte og aleneforeldre.

Vi har ikke råd til at noen blir til overs i dette samfunnet.