Meny

 

Vil bli bedre på innvandreromsorg

Publisert dato:  09.05.2007

Kirkens Bymisjons seks sykehjem arbeider nå for å gi beboere med innvandrerbakgrunn en best mulig avslutning på livet.

Avdelingssykepleier Mette Thilesen ved Sofienbergstenteret i Oslo er en av flere som har arbeidet i mange år med prosjektet "Omsorg ved livets slutt".
                                                                                                                           Foto: Atle Briseid


Gjennom prosjektet ”Omsorg ved livets slutt” har Kirkens Bymisjon i over 10 år arbeidet systematisk for å gi beboerne ved organisasjonens seks sykehjem i Oslo en best mulig avslutning på livet. I fremtiden regner de med at innvandrere vil utgjøre en stadig større andel av beboerne.
- I mange innvandrermiljøer er tradisjonen å stelle de eldre hjemme til de dør. Nå vokser det opp en ny generasjon nordmenn med innvandrerbakgrunn. Vi tror dette vil føre til at flere innvandrere avslutter livet på sykehjem, sier avdelingssykepleier Mette Thilesen ved Sofienbergsenteret.

Veiledningsperm
Kirkens Bymisjon har derfor startet forberedelsene for å gjøre avslutningen best mulig også for den nye gruppen. Råd og veiledning om hvordan man tar hensyn til ulike kulturer, tradisjoner og livshistorier er samlet i en perm som skal distribueres til alle ansatte ved sykehjemmene.
- Det er store forskjeller fra kultur til kultur på hvordan man forholder seg til døden. Vi ønsker å være váre for disse ulikhetene, sier Thilesen.

Kremering eller ikke?
Eksemplene på forskjeller er mange: I noen kulturer er det vanlig å lage mye lyd ved et dødsfall, gjennom såkalte gråtekoner, mens det i Norge er vanlig å reagere med stillhet. Personer fra hinduistiske land ønsker i hovedsak å bli kremert, og noen ønsker å få asken brakt til hjemlandet for å spres over hellige vann eller steder. I jødisk tradisjon er derimot ”forbudt” å kremere den avdøde og i stedet vanlig å sitte sammen med den døde helt frem til begravelsen.

I motsetning til i Norge, der det er vanlig å bruke smertelindrende medisiner, ønsker mange personer fra buddhistiske land å unngå slike medikamenter fordi de tror at drømmer og fantasier villeder sjelen ved gjenfødelsen. I noen buddhistiske land er det også en ære for de pårørende å få stelle den døde.

Tørre å snakke om døden
Slike ønsker og behov er viktig å kartlegge for å kunne legge til rette for en god avslutning på livet, mener Thilesen.
- Vi vet av erfaring at mange ansatte føler seg utrygge når de snakker med beboerne om døden. Overfor personer fra andre kulturer, vil nok denne situasjonen bli enda mer utrygg. Derfor er det veldig viktig å tørre å snakke åpent med beboerne og dra inn pårørende og andre trossamfunn, sier hun.

Hun trekker også frem den stadig økende andelen ansatte med innvandrerbakgrunn som en kjemperessurs i arbeidet.
- Det er allerede mange ulike kulturer representert ved våre sykehjem og i Oslo generelt. Dette utgjør en stor kompetanse, sier Thilesen.

- Ingen fasit
Thilesen understreker at det er store forskjeller fra person til person, og at permen ikke er en fasit, men en veileder.
- Mitt beste råd er å snakke åpent om døden og ikke være redd for å ta opp temaet med beboeren. Søk hjelp hos pårørende og medbeboere. Disse utgjør en kjemperessurs, sier hun.

Over 100 helsearbeidere fra Kirkens Bymisjons seks sykehjem var onsdag samlet for å diskutere problemstillinger omkring temaet ”omsorg ved livets slutt”.