Meny

 

Stålsett etterlyste raushet overfor afghanerne

Publisert dato:  18.06.2007

Generalsekretær Sturla Stålsett og flere andre personer fra Kirkens Bymisjon deltok på den siste etappen fram mot Stortinget da de afghanske flyktningene avsluttet sin pilegrimsvandring 16. juni. Stålsett etterlyste i sin appell større raushet og klokskap fra norske myndigheter i forhold til flyktningenes ønske om å få bli i Norge til situasjonen blir trygg i hjemlandet.

Mange mennesker fulgte afghanerne den siste biten fra Bispegården og ned til Stortinget.

På den siste vandringsetappen fra Oslo Bispegård, der biskop Ole Chr Kvarme hilste og støttet flyktningene, deltok bymisjonsansatte fra virksomhetene Natthjemmet, Nattergalen, Batteriet og Primærmedisinsk verksted i Oslo.

Flyktningene endte marsjen forans Stortinget etter nesten en måned til fots lange pilegrimsleder. Skuffelsen var stor over at ikke en eneste Stortingspolitker var villig til å møte opp og ta imot flyktningene foran Stortinget.

Generalsekretær Sturla Stålsett holdt en tale med klare krav til myndighetene og oppmuntring til afghanerne. Også Audun Lysebakken utfordret myndighetene til å kartlegge hva som har skjedd med de ca 150 som er tvangsdeportert før de eventuelt effektuerer vedtak på de gjenværende. Han oppfordret også til raushet og klokskap i det skjønnet ansvarlige myndigheter må utvise ved vurdering av evt oppholdstillatelse for de som ønsker å bli sendt hjem.

De 45 flyktningene slo seg ned på plenen foran Stortinget. Intensjonen er å være der fram til Verdens flyktningedag på tirsdag.

Les Stålsetts tale:
"Kjære afghanske venner, kjære alle som har møtt opp her:
Først vil jeg si gratulerer. Gratulerer med å ha kommet fram hit. Gratulerer med – ikke bare 'en fin tur' som det gjerne heter hos oss  – men mye mer: En sterk, viktig og verdig markering.

- Vi ønsker dere styrke og klokskap i den fortsatte kampen for deres rettigheter, sa Stålsett.
Dere har gått for å fortelle. Fortelle oss og politiske myndigheter i dette landet at det fortsatt ikke er greitt. At dere fortsatt opplever at deres sak ikke blir hørt, at deres argumenter ikke tas på alvor, at situasjonen av krig, vold, nød og utrygghet i dagens Afghanistan ikke veier tungt nok i de vurderingene som gjøres om hver enkelt av dere og hvilken framtid deres skal få.

Dere har gått for å bli hørt og sett, ikke bare på egne vegne, men på vegne av mange usynlige, redde, som søker trygghet for seg og sine i dette landet.

Dere har blitt sett og hørt. Det har vært en fornøyelse å følge reisedagbøker og avisrapporter fra møter og stoppesteder på veien.

På denne måten bekrefter, utvider og utfordrer dere det norske demokratiet. Demokratiets kvalitet viser seg i hvilken grad den i utgangspunktet maktesløse, marginaliserte, utestengte eller uønskede stemmen kommer til orde og blir tatt på alvor. Det er et sant tankekors at  det er mange – ikke minst  politikere; ingen stortingspolitikere har villet møte der her i kveld – som helst ikke ville se og høre dere mer, helst ikke ha denne stemmen inn i den fortsatte debatten om flyktninge- asyl og innvandringspolitikk i dette landet. Eller i det minste, at dere kom dere vekk herfra før dere fortsatte å rope.

Av og til må ekstraordinære handlinger til. Symbolhandlinger, slike som denne, er en konstruktiv annerledes politisk og menneskelig ytring. Fredelig, inviterende, og samtidig standhaftig og stille insisterende. 'Vi går. Vi skal fram. Vi vil bli hørt.' 

Dere har møtt bred kirkelig støtte på vandringen. Det er jeg veldig glad for. Det er i tråd med kirkens dypeste røtter og det beste i vår historie: Vise gjestfrihet. Ta imot den fremmede, den som er på flukt. Feste lit til deres fotellinger. Gå en ekstra mil om nødvendig.

Dette viser at når vi i Kirkens Bymisjon sammen med Mellomkirkelig Råd engasjerte oss for å finne en løsning på sultesteriksituasjonen i fjor; da vi var med å la til rette for konferansen 90 dager etter streikens opphør; og når vi nå har gitt støtte på ulike vis til denne marsjen; ja, så har dette vært et uttrykk for en samlet kirkelig holdning.

Men hjelper det? I fjor valgte dere å feste lit til de politiske signalene som ble gitt. Om rett til ny prøving av sakene deres. Om juridisk veiledning for å få gjennomført dette. Om at ingen skulle returneres uten etter samtykke fra FN og uten at det var klart at man hadde en tilknytning til Kabul som ville gjøre det trygt å vende tilbake. 

Dere opplever at dette ikke har vært fulgt opp slik dere håpet. Noen ble tvangsutsendt før deres sak fikk ny prøving. Ingen har fått omgjort sine vedtak, på tross av tydelig uenighet og uklarhet om både FNs anbefalinger og kriteriet om tilkytning til Kabul. Hver uke sendes nye tilbake, mot sin vilje og til usikre forhold. Og vi vet lite om hvordan det går dem.

Situasjonen i Afghanistan er dessverre ikke blitt bedre det siste året. Snarere verre. Hva slags forhold er det rimelig og forsvarlig at vi som verdens rikeste land sender flyktninger tilbake til? Det er det avgjørende verdimessige og politiske spørsmålet som dere stiller oss i dag.

Vi vet at vi må ha et regelverk. At vi må ha rutiner og prosedyrer. Og at de må gjennomføres konsekvent for å være rimelige og rettferdige. Men vi vet også at det i disse spørsmålene må utøves mye skjønn. Det handler om enkeltmennesker. Det handler om kompliserte forhold. Dette skjønnet må formes av klokskap, innlevelse og medfølelse for den som er i en vanskelig situasjon. Opplevelsen av å bli hørt, å bli møtt med respekt, er det minste en asylsøker må kunne forvente av oss. Jeg er ikke sikker på at alle opplever det. 

Vi mener tvilen må komme den asylsøkende til gode. Vi mener at vi ikke kan ha hastverk når mennesker skjebne avgjøres. Vi ønsker at Norge skal framstå som et gjestfritt land. Vi ønsker oss en raus flytningepolitikk. Det ville vi ha ønsket for oss selv og våre, om det var vi som var på flukt.

Vi i Kirkens Bymisjon er glad for å ha blitt nærmere kjent med dere i Den afghanske flyktningekomiteen. Vi ønsker dere styrke og klokskap i den fortsatte kampen for deres rettigheter. Vi slutter oss til dere i håpet om at det må finnes en fredelig framtid for dere og hele det afghanske folket der hvor dere aller helst vil være, i deres eget land, Afghanistan. Men vi stiller oss også bak dere i bønnen om at dere inntil den dagen, mens krigen ennå raser, ikke må bli sendt tilbake, men kan finne trygghet her og få muligheter til å forberede dere til gjenoppbyggingen av deres land.