Meny

 

Generalsekretærens 17.mai-preken

Publisert dato:  18.05.2006

 PREKEN, 17. mai 2006
Festgudstjeneste i Oslo Domkirke

Sturla J. Stålsett


5 Mos 30,19-20a:

"19 I dag tar jeg himmel og jord til vitne på at jeg har lagt fram for dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve! 20 Du skal elske Herren din Gud, adlyde ham og holde fast ved ham! Da skal du få leve og bo lenge i det landet Herren din Gud sverget at han ville gi dine fedre, Abraham, Isak og Jakob."


Gratulerer med dagen! 17. mai er en herlig, løssluppen dag. Det er hurra meg her og schickelacke meg der; det er bunader med og uten korssting og kniv i beltet; det er stotrende taler i knitrende høyttalere som få eller ingen hører, men som alle smiler og nikker anerkjennende til allikevel, for de har hørt den før og snart kommer ’ja, vi elsker’, gammel jegermarsj og uante mengder is og pølser med og uten både sennep og ketchup, lompe og brød. Og stekt løk. Utlendinger, kanskje særlig svensker, som tilfeldigvis eller med vitende vilje våger seg ut i Oslos gater denne dagen gjør det ikke sjelden med en viss uro, for ikke å si frykt. Best å være litt forsiktig. For hvor kommer denne plutselige begeistringen fra, spør de seg? Virker ikke selv bestemor og barnebarn en smule utilregnelige i dag?  Kan det være noe i veien? Det er jo ikke akkurat elleville gledesscener og smittende festhumør det norske folkeslag ellers har gjort til sitt varemerke?

17. mai er en norsk jubeldag. Det i seg selv skulle være nok til forsvare dens eksistens, og gjøre den verneverdig. Vi har ikke for mange jubeldager.  Men vi kan jo også spørre om det er noen grunn til denne feiringen? Er det bare blitt en gammel vane, eller kan vi fortsatt juble over nasjonen, over landet vårt, i vår globale tidsalder? Ekstrem nasjonalisme kaster lange skygger fra forrige århundre og inn i vårt eget. Vi lever i en global tidsalder der mange hevder at nasjonalstaten er om ikke helt død, så i hvert fall sengeliggende. Geografien er slutt, heter det; territorier har mistet sin betydning, grensene er opphevet. Vi er alle verdensborgere, kosmopolitter nå. Nasjonalstaten er blitt både maktesløs og overflødig, skal vi tro mange analytikere.

Det er fint å være verdensborger. Vi trenger en global identitet; trenger å kjenne at vi er i slekt, alle vi som tilhører ’moder jord’. Men står det i motsetning til å være glad i, stolt av, takknemlig for sitt ’fedreland’?

Spørsmålet spisser seg til når vi møtes til festgudstjeneste i Oslo Domkirke i dag. Vi vet at religion og nasjonalisme er en eksplosiv blanding. Kan vi likevel takke Gud for landet? Og hvem er i tilfelle dette ’vi’ som takker Gud for landet?

Teksten vi har hørt retter en krevende utfordring til oss. Vi stilles på valg. Som fellesskap. Som nasjon. Hvem er vi? Hvem vil vi være? Hva slags fellesskap vil vi være? 

Valget vi stilles overfor høres i utgangspunktet latterlig enkelt ut. ”Velg da livet, så du og din ætt kan få leve!” En oppfordring så selvsagt at den nesten blir innholdstom, kunne man tro: Hvem vil vel ikke velge velsignelse og liv, hvis alternativet er forbannelse og død? Bedre rik og frisk enn fattig og syk, som kjent. Men virkeligheten vi lever i, mellom nasjoner og folkeslag, mellom religioner og trossamfunn, mellom personer og samfunnsgrupper, forteller oss noe annet. At så enkelt er det ikke. Så selvsagt er ikke valget. 

Det er verdt å legge merke til at også den boka tekstavsnittet er hentet fra, nemlig Femte Mosebok, på ett vis gjenspeiler denne motsigelsen, denne paradoksale spenningen. At det opplagte valget virker som det mest uoppnåelige, at dødskrefter for ofte får forrang for livet. Utfordringen til oss fra teksten: velg da livet, rettes tilbake til teksten og den fortellingen vi arver fra den. Teksten og vår lesningen av den står også på valg: ”Velg da livet!”

Femte Mosebok er formulert som en lang tale, eller preken, fra Moses til folket. Gjennom Moses’ ord og tanke ser folket seg tilbake. De har blitt ført ut av fangenskapet i Egypt. De har blitt ledet av Guds sterke hånd gjennom ørkenen, i en strevsom og tornefull vei mot det landet som de nå står ved inngangen til. Det lovede land. De ser framover, inn til det landet Herren vil gi dem. Det landet som flyter av melk og honning.  Nå formaner Moses dem om hvordan de skal leve i det nye landet: Velg da livet! Det betyr: Bygg landet på rettferdighet! Særlig for de minste, for de vergeløse, for ’enker og farløse, for fattige og innflyttere’, som det står. Da skal dere få leve lenge i landet.

Så langt er dette en flott og inspirerende fortelling om frigjøring. Om frihet fra slaveri og undertrykkelse. Om kamp og overvinnelse. Om å dra ut og komme fram.

Denne strukturen og retningen i fortellingen har gjort den til en grunnfortelling i hele vår kultur. Og en grunnfortelling for den religiøse søken, også på det personlige og indre plan. Vi er som dette folket. Et folk på vei inn i det lovede land. Det lille avmektige folk, som blir utvalgt og utfridd.

Men hele denne frigjørende fortellingen har en bakside: Det bodde allerede noen i det lovede landet. Lest med deres øyne, og lest i lys av vår lite ærerike historie fra korstogene, via erobringen av Amerika og fram til kolonitiden og religionskonflikter på Balkan og i Midtøsten, ser vi tydeligere at teksten også beskriver erobring og det vi i dag kaller etnisk rensning.  Det lovede land er for et utvalgt folk. Ikke for de andre.

Teksten er med andre ord spenningsfylt. Den inneholder stor visdom, og fryktinngytende fortellinger. Hvordan forholder vi oss til det?

Leser vi ikke bare Femte Mosebok, men hele det biblioteket som kalles Bibelen, ser vi en markant utviklingslinje. Den går, for å si det vanskelig, fra etnisk eksklusivitet, til universell inklusivitet. Fra ett utvalgt folk, til ethvert menneske og alle folkeslag.

Leser vi evangeliet, de mangfoldige fortellingene om Jesus fra Nasaret, er det som om hele historien får en ny retning. “Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne oppsummerer Paulus;  dere er alle én, i Kristus Jesus (Gal 3, 28).”

Jesusfortellingene handler om overskridelse av grenser. Elsk deres fiender!, sier Jesus. Han berører spedalske, forkynner gledesbudskap for fattige, og setter seg til bords med forhatte tollere og foraktede prostituerte. Når han blir spurt om hvem som har fortjent å arve det lovede land, eller Guds rike, spør han ikke etter etnisk tilhørighet eller dogmatisk rett-troenhet. Tvert imot gjør han en som ikke ble ansett for å tilhøre det utvalgte og sanne gudsfolk til det fremste eksempel på hvem som viser seg som en neste: Den barmhjertige samaritan. 

Jesus var som kjent fra Galilea. Galilea var et grenseområde, med mye gjennomfart. Et sted der ulike kulturer møttes og påvirket hverandre. Jødene i Jerusalem så gjerne ned på sine landsmenn og trosfeller i Galilea. For der hadde mange gitt opp kravet om etnisk og rituell renhet. Kanskje som en dyd av nødvendighet, eller som resultat av den visdom møtet med andre kan gi. Det er denne forakten som gjenspeiles i Natanaels skeptiske spørsmål i Johannes-evangeliet: ”Kan det komme noe godt fra Nasaret?”

Kanskje ligger det i denne konteksten for evangeliets første forkynnelse, altså det flerkulturelle Galilea, mer enn bare en tilfeldig bakteppe. Kanskje handler det også om selve evangeliets grenseoverskridende budskap?

I og med fortellingene om Jesus blir grensene til det lovede land åpnet opp for alle mennesker. Til alle går utfordringen: Velg da livet! 

Også vi utfordres: Som lesere av denne teksten i en annen tid. Som nasjon. Som folk. Som klode. Velg da livet!

Nasjonen er ikke en hellig størrelse. Landet er ikke gudgitt i den forstand. Nasjonen er en politisk ordning. Og som politisk ordning kan den stå i livets og rettferdighetens tjeneste. Da er den gudvillet. Det er opp til oss. Å bygge landet på rett og rettferdighet er en forutsetning.

Bygger vi landet på rett og rettferdighet, lar vi det være et lovet land, et velsignet land, ikke bare for noen utvalgte få, men for de mange. Ikke bare for de som ligner oss selv, men for mennesker med ulik form og farge, kultur og tro.

La oss prøve en uvant tanke: Det bodde noen fra før av i det lovede land. Vi bor i et land som flyter av melk og honning, det vil si, olje og velstand, frihet og fred. Vi bor i et ’lovet land’. Ikke rart mange ser hitover, og drømmer om en ny og bedre framtid, for seg selv og sine barn. Hvordan forholder vi oss til dem? Hvem er dette ’vi’ som takker for landets velsignelser? Noen utvalgte få, eller de mange?

Eller sagt med andre ord fra tekstens: Gir vi enker og farløse, fattige og innflyttere her hjemme og der ute grunn til å takke for vårt land? I dette stykke gjelder teksten fortsatt: Vi stilles til prøve i hvordan vi forholder oss til de minste og mest utsatte. Dem som opplever livet først og fremst som en byrde. I denne byen og utover landets grenser: Forholdet til ’enker og farløse, fattige og innflyttere’ er den ytterste test på kvaliteten i vårt fellesskap. I dag kan det dreie seg om ensomme eldre. Det kan dreie seg om rotløse og rusa ungdommer, eller om tiggere og prostituerte i Oslos gater, norske og utenlandske. Blir de sett og ivaretatt som de uendelig verdifulle menneskene de er? Eller ser vi bare et fenomen vi ikke liker, og skyver disse menneskene ut av syne, og dekker dem til med hule ord, kalde skuldre og loven i hånd?
 
Bibelens Gud framstår på en spesiell måte som småkårsfolks Gud. Som Gud først for fattige og innflyttere, og dermed som Livets Gud, som Gud for alle mennesker og folkeslag. Derfor er en kristen gudstjeneste på en nasjonaldag, 17.mai i Domkirken, ikke uttrykk for den selvtilfredse skråsikkerheten om at Gud er på vår side. Men den er et uttrykk for at vi som fellesskap vil ta imot utfordringen og strekke oss etter den. Vi vil bygge landet på rett og rettferdighet. Vi vil forvalte rikdommen til beste for folket. Til beste for kloden Til beste for de fattige.

Når vi gjør det, kan vi takke for landet og se oss som velsignet. Da er det god grunn til å heise flagg juble, og gå i tog for en grunnlov. For da er den et uttrykk for at vi som fellesskap, som nasjon velger livet.

Ære være Gud, vår Skaper, Frigjører og Livgiver, som var er og være skal, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.