Frykt for kulde – ei påminning

Les gateprest i Kirkens Bymisjon Siv Limstrands innlegg i Adresseavisen 27. september.

Publisert dato:  27.09.2011

For få dager sia satt jeg ved et møtebord i Batteriets lokaler. Det var en nydelig septemberdag. Rundt bordet satt andre som jobber med det vi kaller lavterskeltilbud innen rusomsorgen. Vi sitter slik noen ganger per semester og deler erfaringer, oppdaterer oss på hverandres tiltak, utfordringer, utvikling og tilbakeslag. Samsnakker og drøfter, prøver å bli klokere, forstå mer av byen, menneskene, behovene – og hvorfor gode løsninger kan synes så langt unna. Er det fordi det er få politiske poeng å score på rusomsorg og alt det som hører til?

Vi var innom valget, om partiene vil følge opp sine intensjoner i sosialpolitikken. Alle ønsker mer verdighet. Mindre fattigdom. Mer vellykka tiltak. I forbindelse med både utarbeiding av partiprogram og strategier er Trondheims politikere flinke til både å spørre og å lytte til folk i feltet. Til og med på valgkvelden, på Kirkens Bymisjons valgvake i Vår Frue, satt oppmerksomme listetopper og lyttet til innsiktsfulle appeller om barnefattigdom og boligpolitikk. Og takka etterpå for viktige innlegg.

Nå var det gått noen uker, og vi undra oss over fornuften i nedleggelsen av Utsikten, et avrusningstiltak som har redda mange liv, mange ganger. To av plassene er flytta og beholdt ut året. Vi har ikke sett konsekvensene av det enda, til det er nedleggelsen for ny. Men folk på gata er redde for hva som skjer neste gang noen reddes ut av en overdose, om det da er plass for kameraten noe sted. Eller om det blir avvisning.

Og ordet avvisning gikk igjen. På Carl Johans stiftelse, det eneste stedet i Trondheim med kriseplasser for bostedsløse, avvises allerede sju til ti personer hver kveld. Og enda er det mildt. De som jobber på Carl Johan, er blitt svært gode til å improvisere, finne løsninger, strekke seg så langt hus-, hjerterom og budsjett holder. De skulle etter planen ha drevet flere såkalte småhus, men bygginga har stoppa opp. Mange av dem som nå må køe opp og skrive seg inn hver kveld klokka åtte, og ut igjen om morran - kunne ha hatt bostedsadresse. Det viser seg faktisk at boevne kan opparbeides, om forholdene blir lagt til rette. Men det kan ikke gjøres uavhengig av det psykiske helsevernet og rusomsorgen. Tiltak må henge i hop. Ellers blir folk hengende i en loop, eller som i ei svingdør. Det er godt dokumentert. Det er gammelt nytt.

Det er også gammelt nytt at Heidrun-senteret, byens herberge for kvinner, bare får drive fem av tolv tilgjengelige plasser. To etasjer ble stengt på grunn av brannforskrifter som ikke synes forståelige utifra driftsform og sikkerhet i huset. Det må da være dyrere at det står tomt og husleie påløper, enn at leilighetene har leietakere som betaler for seg? Heidrun skulle gi jentene et alternativ til sofa hos gutta. Nå er ikke alternativet der for så mange. Og for par fins det ikke kriseplasser her i byen.

Dette er situasjonen nå som høsten er her og vinteren nærmer seg. I fjor kom bråkulda i oktober, og byen var gjennomfrosset til i april. Trondheim kommune tok tak og økte på med kriseplasser på Carl Johan og Valøya. Der la de ut madrasser i rom langt fra beregna på overnatting. Politiet var i beredskap og plukka opp folk i de kaldeste periodene. Til stadighet måtte vi ringe fra Vår Frue og si vi hadde gjester ved stengetid som ikke hadde plass å bo, og ikke kom seg for egen maskin noe sted i kulda. Krisa var like lang som vinteren.

Når ringrevene i lavterskelsektoren - sindige, voksne kvinner og menn, sier at tilbudet var bedre i Trondheim for ti år sia, da er det grunn til å lytte. Og det er grunn til å lese gatemagasinet Sorgenfri, og få førstehånds innsikt i hvordan livet med rus arter seg, også ved å slå av en prat med en selger. Politikk og løsninger skapes av oss alle. Vi deler denne byen. Men noen har ansvaret. Og snart blir det kaldt.